Jeg har ikke råd til å slutte. Jeg tør ikke.

Jeg har vært leder i snart ti år, og jeg tror ikke jeg har hatt det ordentlig bra i rollen siden de første to.

Det er nesten litt pinlig å skrive, fordi alt på utsiden ser ganske vellykket ut. Jeg har en stor nok stilling til at folk blir imponert når de spør hva jeg jobber med. Jeg tjener godt. Vi bor fint. Barna går på skole i et område vi aldri ville hatt råd til hvis jeg tok et stort lønnskutt. Jeg har bonusordning, aksjer og en tittel som åpner dører. Jeg har også et LinkedIn-liv som gjør det vanskelig å innrømme at jeg de siste årene mest har kjent på en stille form for avsky.

Ikke mot folkene mine. Ikke mot selskapet, egentlig. Mer mot selve livet som følger med rollen.

Jeg er lei av å være den som alltid skal tåle litt mer enn alle andre. Lei av å gå inn i samtaler jeg ikke tror på, med mennesker som enten trenger mer av meg enn jeg har lyst til å gi, eller som vil ha bekreftelse på ting jeg ikke lenger klarer å late som om jeg bryr meg om. Jeg er lei av å bære rundt på andres uro, og av å bruke så mye av hodet mitt på konflikter, omorganiseringer, forventningsstyring og det evige spillet oppover i systemet.

Samtidig er det ingen åpenbar katastrofe her. Det er nesten det verste. Hvis jeg hatet jobben min eller var i ferd med å gå i bakken, ville det vært lettere å gjøre noe. Men jeg fungerer. Jeg leverer. Jeg får gode tilbakemeldinger. Jeg blir spurt om større roller. Det finnes ingen dramatisk hendelse å peke på. Bare en stadig sterkere følelse av at jeg lever et liv som er blitt veldig dyrt å forlate.

Jeg har regnet på det mange ganger. Hvis jeg går ned i lønn, må vi kanskje selge huset. Jeg sier kanskje, men jeg tror egentlig ikke det er kanskje. Vi har bygd et liv rundt at jeg tjener som jeg gjør. Ferier, lån, fritidsaktiviteter, alt det der som høres vulgært ut å trekke inn, men som likevel er sant. Det er lett å si at man må velge det som er riktig for seg. Det er vanskeligere når “det som er riktig” også betyr å forklare for partneren din hvorfor dere plutselig skal leve et helt annet liv fordi du ikke orker flere ledermøter.

Det er ikke bare økonomien heller. Jeg tror identiteten min er mer viklet inn i dette enn jeg liker å tro. Jeg har brukt mange år på å bli sett som en som får ting til, en som tåler press, en som kan ta plass i rom der det betyr noe. Hvis jeg plutselig sier at jeg ikke vil mer, hvem er jeg da? En som ikke holdt ut? En som misforsto seg selv i ti år? En som kastet bort en karriere fordi han eller hun ble sliten av mennesker?

Det styggeste er kanskje at jeg iblant tar ut frustrasjonen nedover. Ikke i form av kjefting eller store overtramp, men i form av en hardhet jeg ikke hadde før. Mindre tålmodighet. Kortere lunte. Mindre velvilje når folk kommer med behov som føles små sammenlignet med alt jeg selv står i. Jeg merker at jeg tenker ting om medarbeiderne mine som en god leder ikke burde tenke, og at jeg må jobbe aktivt for å skjule hvor lite jeg noen dager orker å være et rom for andre.

Jeg har vært nær ved å si opp flere ganger. Hver gang skjer det samme. Noen tilbyr meg en ny mulighet. Lønnen justeres litt. En ny tittel kommer på bordet. Jeg forteller meg selv at det kanskje blir bedre hvis rammen rundt rollen blir annerledes. Så går det et halvt år, og jeg er tilbake i den samme følelsen: at jeg bruker evnene mine på noe jeg mestrer, men ikke vil.

Hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg ikke det vanskeligste er å forlate jobben. Det vanskeligste er å akseptere at jeg kanskje har bygget hele voksenlivet mitt rundt en rolle som aldri egentlig passet meg, og at jeg nå er så langt inne i den at det koster mer enn jeg trodde å trekke meg ut.