Taushet
Jeg var den som lekket til styret
Om lekkasjer forkledd som ansvarlighet, og forskjellen på å varsle og å spille maktspillet i det stille.
Vi sto i en konflikt mellom CEO og styret som hadde pågått lenge under overflaten. Jeg satt i ledergruppen og var tett nok på begge sider til å vite hvor sårbart det hele var. Samtidig hadde jeg begynt å miste troen på CEO-en, og jeg var redd for at organisasjonen kom til å betale prisen hvis ingen grep inn.
Så jeg begynte å snakke med styreleder. Først forsiktig, nesten som bakgrunnsinformasjon. Så mer direkte. Jeg delte vurderinger, stemninger i ledergruppen og episoder jeg visste svekket tilliten til CEO. Ikke fordi jeg hadde fått et mandat til det, men fordi jeg mente det var nødvendig.
Jeg står fortsatt i et slags moralsk ingenmannsland når jeg tenker på det. På den ene siden tror jeg informasjonen var riktig, og kanskje også viktig. På den andre siden gjorde jeg det i skjul, uten å være åpen om rollen jeg tok. Jeg opptrådte som lojal leder i møterommet og som varsler i kulissene. Det er mulig begge deler var sant. Men det er også mulig at jeg bare var feig nok til å ville påvirke utfallet uten å risikere ansiktet mitt underveis.