Tilbake til arkivetLedergruppe
Jeg satt i ledergruppen og så over tid hvordan en av lederkollegene mine ble systematisk marginalisert av topplederen. Hun ble avbrutt, overkjørt og holdt utenfor viktige beslutninger. Det skjedde sjelden på en måte som var grov nok til at noen kunne peke på én konkret hendelse, men mønsteret var tydelig.
Jeg sa ingenting. Ikke i møtene, ikke etterpå, ikke til henne. Jeg fortalte meg selv at jeg ikke hadde hele bildet, at det ikke var min sak, og at det ville være uklokt å blande meg inn i en relasjon mellom CEO og en annen leder. Sannheten er nok enklere: Jeg var redd for å havne i unåde selv.
Hun sluttet etter hvert. Da hun gikk, sa hun til meg at det som hadde overrasket henne mest, var hvor stille resten av ledergruppen hadde vært. Jeg husker at jeg nikket og sa at jeg skjønte hva hun mente. Det gjorde jeg også. Jeg hadde bare ikke gjort noe med det.