Jeg lot henne tro at det var hennes idé å slutte

Jeg hadde en medarbeider som ikke fungerte i rollen, men som samtidig var både godt likt og ganske sårbar. Hun leverte for svakt, skapte uro i teamet og tok mer plass enn hun hadde dekning for. Problemet var bare at jeg ikke hadde gjort hjemmeleksen min godt nok underveis. Jeg hadde ikke gitt tydelige nok tilbakemeldinger, ikke dokumentert godt nok, og hadde i praksis latt situasjonen skli for lenge.

Da jeg endelig bestemte meg for at hun måtte ut, orket jeg ikke ta den tunge og ryddige veien. I stedet begynte jeg å snakke med henne om hvorvidt dette egentlig var riktig sted for henne, om hun kanskje ville trives bedre et annet sted, om hun selv kjente at motivasjonen ikke var helt der. Alt dette hadde et snev av sannhet i seg. Men det var også en måte å få henne til å komme meg i møte på, slik at jeg slapp å eie beslutningen fullt ut.

Til slutt sa hun opp selv. Flere gratulerte meg i etterkant med at jeg hadde håndtert det så fint og humant. Det som fortsatt gnager, er at jeg i praksis manipulerte henne til å gjøre min jobb for meg.