Feighet
Jeg lot en yngre kollega ta støyten for en feil som var min
Om fristelsen til å la ansvar gli nedover når feilen er vanskelig å eie selv.
Vi hadde gjort en alvorlig feil i et kundeprosjekt. Ikke katastrofal, men stor nok til at noen måtte forklare seg. Jeg visste at det i bunn og grunn var min vurdering som hadde sendt oss i feil retning. Samtidig satt jeg i et møte med kunde, min egen sjef og en yngre prosjektleder som hadde gjort det jeg ba ham om.
Da spørsmålene begynte å komme, var det som om kroppen min valgte før hodet rakk å tenke. Jeg begynte å snakke om at han hadde vært tett på leveransen, at han hadde hatt ansvar for koordineringen, at det dessverre hadde sviktet i oppfølgingen. Ikke direkte løgn, men en sånn måte å plassere ansvaret på som alle i rommet forstår.
Han sa ingenting der og da. Det gjorde det bare verre. Etter møtet kom han inn til meg og spurte ganske rolig om jeg mente at dette faktisk var hans feil. Jeg husker at jeg svarte noe uklart om delt ansvar og uheldige misforståelser. Sannheten er at jeg lot instinktet for selvoppholdelse slå ut dømmekraften min på noen sekunder.