Tilbake til arkivetOmsorgsansvar
En av mine medarbeidere begynte å slite etter en omorganisering. Hun leverte fortsatt, men det var tydelig at hun var mer sårbar, mer urolig og mindre robust enn før. Hun ba ikke om hjelp direkte, men det var mange små signaler: korte lunter, tårer på toalettet, e-poster sent på kvelden, og en tydelig frykt for å gjøre feil.
Jeg så det, men gjorde nesten ingenting. Jeg spurte et par ganger om det gikk bra, og lot meg berolige da hun svarte ja. Sannheten var at jeg ikke ville åpne opp noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Jeg var redd for å invadere, redd for å si noe feil, og redd for at jeg plutselig måtte ta et ansvar jeg ikke følte meg rustet til.
Hun ble sykmeldt noen uker senere. Da vi snakket sammen i etterkant, sa hun at det verste ikke var arbeidsmengden, men følelsen av at ingen egentlig så hvor dårlig det sto til. Jeg har tenkt mange ganger på hvor lite som skulle til for å i det minste signalisere at jeg tok det på alvor.