Tilbake til arkivetRekruttering
Jeg skulle ansette en ny teamleder og hadde to sterke kandidater internt. Den ene var faglig tyngst, rolig og respektert i miljøet, men også litt kantete og krevende. Den andre var mer politisk smidig, enklere å samarbeide med og veldig tydelig på at han ønsket rollen.
Jeg visste egentlig at den første var best egnet. Han hadde mer tillit i teamet, bedre dømmekraft og mindre behov for å markere seg. Men jeg gruet meg til å ta samtalen med den andre hvis han ikke fikk jobben. Han hadde gjort det klart for både meg og andre at han forventet å få den, og jeg visste at han kom til å reagere kraftig.
Jeg valgte den enkle løsningen og pakket det inn som en helhetsvurdering. Det tok under seks måneder før jeg skjønte at jeg hadde gjort en feig beslutning om til et strategisk argument. Den nye lederen skapte uro, mistillit og intern rivalisering. Den kandidaten jeg egentlig burde valgt, sluttet året etter.