Jeg ble leder fordi ingen stoppet meg

Jeg har aldri hatt noe tydelig ønske om å bli leder. Jeg har heller aldri hatt noe tydelig ønske om å la være. Det er kanskje det som er problemet.

Jeg startet som fagperson og var ganske god i jobben min. Strukturert, rask, pliktoppfyllende, flink til å rydde opp når andre rotet det til. Den typen som svarer på e-post, holder det man lover og ikke trenger så mye oppfølging. Etter noen år begynte folk å si ting som at jeg “tok naturlig ansvar”, “så helheten” og “burde få mer å si”. Jeg protesterte aldri. Jeg sa heller ikke ja av overbevisning. Jeg bare lot det skje.

Først fikk jeg ansvar for et lite prosjekt. Så noen flere mennesker. Så et team. Så en avdeling. Hver gang tenkte jeg at det sikkert ville kjennes riktigere når jeg først sto i det. At det kanskje bare var et spørsmål om å venne seg til rollen. Det gjorde det aldri.

Jeg liker å løse problemer. Jeg liker å skrive, analysere, rydde, forbedre, tenke. Jeg liker ikke å bruke halve dagen på å regulere stemninger, tåle andres frustrasjon, håndtere konflikter som kunne vært unngått hvis folk bare oppførte seg som voksne, eller sitte i samtaler hvor jeg forventes å være både tydelig, empatisk, rolig og inspirerende samtidig. Jeg blir sliten av det på en måte jeg skammer meg over, fordi det høres så dårlig ut når man faktisk er leder.

Det verste er kanskje at jeg ikke tror noen rundt meg vet det. Jeg tror de fleste ville beskrevet meg som en ganske trygg leder. Jeg holder hodet kaldt, tar beslutninger, er sjelden dramatisk og har lært meg de riktige tingene å si. Jeg har blitt god i lederrollen på samme måte som jeg har blitt god i mye annet: ved å observere, tilpasse meg og levere det som forventes. Men det er noe annet enn å ville det.

Jeg merker det særlig når folk kommer til meg med ting som egentlig ikke kan løses, bare bæres. En medarbeider som trenger at jeg tåler usikkerheten hennes over tid. En konflikt der begge har litt rett og litt feil. Et team som vil ha retning, mening og motivasjon fra meg på en tirsdag jeg helst bare vil sitte i fred og ferdigstille et notat. Det er i de øyeblikkene jeg kjenner hvor lite av dette som kommer naturlig for meg, og hvor mye jeg savner å bare ha ansvar for mitt eget arbeid.

Jeg har også begynt å mistenke at jeg ikke bare er uengasjert. Jeg tror jeg har blitt litt kynisk. Ikke utad, men inni meg. Når folk kommer med de samme problemene for tredje gang, må jeg aktivt jobbe for ikke å tenke at dette egentlig bare er en dårlig bruk av tid. Når noen trenger mye emosjonell oppfølging, kjenner jeg ofte mer irritasjon enn omsorg. Jeg gjør jobben min likevel. Jeg setter av tid, stiller spørsmål, prøver å være til stede. Men jeg gjør det mer av plikt enn av lyst, og det tror jeg er farligere enn det ser ut som.

Jeg har vurdert flere ganger om jeg bare skal slutte som leder og gå tilbake til en ren fagrolle. Problemet er at det ville se ut som et steg ned. Jeg tjener godt. Jeg har status. Folk forventer at jeg skal videre. Og hvis jeg er helt ærlig, vet jeg ikke om jeg tør å si høyt at jeg kanskje har brukt ti år på å klatre mot en jobb jeg egentlig ikke liker.

Det er ikke det at jeg hater alt ved det. Jeg liker ansvar. Jeg liker å få ting til å skje. Jeg liker å ha innflytelse. Men jeg tror jeg liker lederrollens privilegier mer enn dens innhold. Og det er vel det som er skriftemålet mitt, hvis jeg først skal være ærlig: Jeg ble ikke leder fordi jeg ville lede mennesker. Jeg ble leder fordi jeg var flink, fordi folk åpnet dører, og fordi jeg aldri stoppet opp lenge nok til å spørre om dette faktisk var et liv jeg ønsket meg.