Makt
Jeg begynte å dele informasjon med feil person fordi jeg likte oppmerksomheten
Om grensen mellom sparring og fortrolighet, og hvor lett det er å misbruke rollen når oppmerksomhet føles godt.
Jeg hadde en medarbeider som var skarp, morsom og veldig flink til å få meg til å føle meg som den kloke i rommet. Hun oppsøkte meg ofte etter møter for å høre hvordan jeg egentlig vurderte folk, hva som lå bak beslutninger, hvem jeg stolte på og ikke stolte på. I starten opplevde jeg det som uskyldig. Litt sparring. Litt avlastning. Litt lederens privilegium: å ha noen man kunne tenke høyt med.
Problemet var at jeg etter hvert begynte å dele ting jeg ikke skulle delt. Ikke store hemmeligheter, men nok til at hun fikk innblikk i vurderinger av kolleger, usikre personalsaker og intern dynamikk hun ikke hadde noe med. Jeg tror ikke jeg gjorde det fordi jeg ville skade noen. Jeg gjorde det fordi jeg likte følelsen av fortrolighet. Følelsen av å være den som visste mest, og som valgte å slippe noen inn.
Det tok tid før jeg skjønte at jeg hadde skapt en helt skjev maktrelasjon, og at hun brukte innsikten strategisk. Ikke nødvendigvis ondt, men effektivt. Da hadde jeg allerede bidratt til å undergrave tilliten i mitt eget team.